Men la oss starte på begynnelsen. En motivasjon kan komme som følge av mange forhold, enten enkeltstående forhold eller en kombinasjon av dem:
Oppgaven som skal løses, kan i seg selv være givende. Den kan gjøre at du får anvendt en kompetanse du har eller at du finner en mening ved selve oppgaven.
Prosessen som oppgaven krever, kan også være givende. Dette skiller seg fra forrige punkt ved at prosessen er såpass givende at det ikke er av betydning hvilken oppgave prosessen løser. Her kan du også få anvendt en kompetanse du har, men det som gir mening er prosessen.
Resultatet er ofte en tydelig motivasjon. Er resultatet viktig nok, så kan det gjøre at oppgaven og prosessen virker meningsfylt, selv om oppgaven eller prosessen i seg selv ikke nødvendigvis er motiverende.
Disse henger altså sammen.
Fra tidligere ved vi at motivasjon også kan deles inn i indre motivasjon og ytre motivasjon. Den indre motivasjonen kan på mange måter sammenlignes med gleden over å oppnå noe. Det føles godt og det føles riktig. Det kan gi en følelse av mestring. Det kan gi en følelse av å være til nytte. Men det er din følelse. Den ytre motivasjonen har mange likheter, men fokuserer mindre på hva du ønsker og hva du vil sitte igjen med. Den handler mer om hva andre skal sitte igjen med.
For noen år siden jobbet vi sammen med en gruppe ungdommer som skulle få gleden av å rydde nærområdet for søppel. Det var verken betalt eller spesielt ryddig der, så vi funderte på hva som kunne være motiverende for dem. Vi vet jo at en god forberedelse, særlig med fokus på selvdrift, gjør selve gjennomføringen enklere. Bruker vi en time ekstra på planlegging tjener vi antakelig inn den timen når det kommer til gjennomføring. Særlig hvis den timen handler om motivasjon.
Ungdomsgruppen, stort sett jenter i tidlig tenårene, er en spesiell gruppe. Det er viktig at det vi sier og det vi gjør er sant. Hvor skal en sånn gruppe fine motivasjon til å rydde andres søppel, i et område av Oslo hvor det raskt fyller seg opp igjen?
Vi fant etterhvert ut at jentene var veldig glade i dyr. Flere av dem hadde kjæledyr, mens andre var aktive ryttere. Hvilket heldig sammentreff! Alle forholdt seg til et dyr på en eller annen måte, nesten hver dag. Da ble løsningen åpenbar: Vi gjør ikke dette for dem som bor her og kaster sneipen på gata, dem som kjører forbi og kaster søppel ut av vinduet eller dem som kommer på besøk og ikke kjenner til hvor søppelkassene står (eller hvilken unnskyldning de nå har …). Vi rydder søppel på vegne av dem som aldri kaster søppel og som lider under menneskenes forsøpling. Vi gjør dette på vegne av dyra. Vi inviterte jentene derfor til et prosjekt som skulle vare én dag: Bedring av levevilkårene for ville og tamme dyr på dette stedet i Oslo. Jentene fikk to oppgaver: Samle søppel, og registrere søppelet de plukket i forskjellige kategorier, som plast, sneiper, McDonalds, osv. Dagen med prosjektet ble selvfølgelig mye lengre enn planlagt, for entusiasmen var stor! Og ingen ville gå hjem før de hadde sammenstilt tallene og fått kunnskap basert på søppelplukkingen.
Jeg tror – helt oppriktig – at denne formen for motivasjon ikke er å pakke inn den egentlige hensikten. Hensikten fra oppdragsgiver var selvfølgelig å få plukket søppel. Det er nok en god oppgave hvis man tenner på tanken om å samle søppel, men de færreste gjør det. Tanken på å hjelpe dyra og bidra til kunnskap om hva folk kaster, var en bedre motivasjon. Selv om motivasjonen står i kontrast mot oppgaven, så kunne oppgaven fint tilpasses en motivasjon som jentene satte pris på.
Spørsmålet som vi begynte å tenke over når vi utviklet undervisningsopplegget jeg skrev om helt i begynnelsen, var om det er greit å lage en motivasjon som er helt irrelevant for oppgaven som skal løses. Om det kan gjøre at man mister respekt for at noen oppgaver må gjennomføres selv om man ikke er motivert. Jo mer vant man er til å være motivert, jo mer motivert trenger man å være – tror jeg.
En skoleklasse skal vaske klasserommet. Hvem klarer å få den skitneste kluten?
Dette eksemplet har vi tygd og gnagd på. Vi greier ikke bli enige om hva vi tenker. Om det er en konkurranse for å gjøre jobben litt morsommere, er vi kanskje med på tanken. Men ikke alt skal være konkurransebasert. Er det presentert som at vi skal ha en konkurranse, og så er den skjulte konsekvensen at klasserommet blir rent, altså at vi ikke avslører den egentlige hensikten for elevene, så er vi i alle fall i tvil. Men hvor går grensen?
