I morges tikket det inn en melding fra en av dem som holder mange av nettkursene våre for sykepleiere, vernepleiere og helsefagarbeidere:
Hvor sjelden må man repetere noe for at man ikke skal trenge å vedlikeholde kunnskapen? Det kommer kanskje an på hva det er? Jeg har ikke vasket opp på 16 år, men husker hvordan jeg gjør det.
I yrkespedagogikk, som definerer mye av vårt faglige ståsted, er læring tett knyttet mot handling. På engelsk er det lett å si: «Use it or loose it» – anvender vi ikke kunnskapen, er det lett å miste kunnskapen. I yrkespedagogikken tenker vi også at det å bruke kunnskap er viktig for å utvikle ny kunnskap. En sykepleier som forbereder medikamenter hver dag, får antakelig noen tanker om hvordan prosessen med å finne riktig medikament med riktig dose, i riktig form til riktig pasient kan optimaliseres. Sykepleieren blir insider i sin egen praksis. Denne måten å etablere kunnskap på er ikke den eneste måten, selvfølgelig, men det er en interessant måte. Særlig når flere sykepleiere møtes og diskuterer hva de har kommet frem til, basert på egen praksis. Å bidra til å strukturere slike møter, synes vi er stats!
Det finnes flere former for kunnskap. Før vi mister kunnskapen, som i uttrykket «Use it or loose it» som vi nettopp nevnte, kan kunnskapen over i nye former. Den bevisste kunnskapen sykepleierstudenten har om betydningen vinkelen til injeksjonssprøyten har for hvordan legemidlet administreres, kan den erfarne sykepleieren ha glemt – men fremdeles praktisere riktig. Det blir en innarbeidet handling og en ubevisst kunnskap. Kunnskapen kommer til syne gjennom praksis, ikke gjennom teoretisering. En slik praksis er svært interessant å se nærmere på når man studerer kunnskapsoverføring i bedrifter. Hvilke handlinger gjør vi basert på våre erfaringer, våre opplevelser, våre hverdagsforskninger? Hvordan skal den kunnskapen komme bedriftens nye koster til gode?
Måten vi har lært på har betydning for hvordan hjernen tar vare på kunnskapen. «Det sitter i hendene», sier man ofte om eldre mennesker som strikker. Det er nok noe i det. For det er mange konfirmanter som har fått hjelp av far til å knyte slips, men som oppdager at far egentlig ikke kan instruere i knyting, men må knyte slipset på seg selv, og flytte det over til konfirmanten før det strammes. Sitter kunnskapen i hodet, eller sitter den i hendene? Hvordan kan hjernen ha kunnskap uten at vi som eier hjernen kjenner til det?
Dette er fagbloggen til oss i Kursoria. Her kan vi nerde litt, så vi tar oss friheten til å bruke litt tid på det vi synes er interessant. I den friheten ligger også at vi generaliserer litt. Det må vi ha oss unnskyldt.
Kognitiv læring fokuserer på å forstå konsepter og prinsipper bak en ferdighet. Det skjer gjennom teoretisk kunnskap og søken etter å forstå hvordan noe fungerer, for eksempel en prosess eller et fenomen, eller en sammenheng mellom ulike prosesser eller fenomener. Det er kunnskap det kan være vanskelig å praktisere. Jeg kan forstå hvordan en vin eldes med eleganse. Jeg kan forstå hvordan et tannhjul bygger på prinsippet kraft × arm, og jeg forstår at tennene på tannhjulene ikke bør være helt rette for å utnytte prinsippet fullt ut. Men jeg praktiserer sjelden som tannhjul, og av gode grunner driver ikke Kursoria med vinproduksjon heller.
Kontekstuell læring handler om å lære og praktisere en ferdighet i en autentisk situasjon. Dette kan være praksisperioden i en utdannelse eller opplæringen av den nye butikkmedarbeideren. En mor som lærer datteren å sykle har heller ikke en omfattende teoriundervisning før datteren skal prøve å sykle før første gang. Læring i kontekst har en stor fordel: Når vi havner i situasjonen senere, så vil vi ved hjelp av konteksten kunne trigge hukommelsen. Man glemmer ikke hvordan man sykler, vel?
Hjernen har to mål: Oppnå det som er bra nok. Bruke minst mulig energi. Derfor vil hjernen sjelden bruke tid på å oppnå den ideelle løsningen, dersom bra nok er godt nok. En måte å spare energi på, er å optimalisere nervebanene. Det blir litt som å tilpasse E6 til den økte trafikkmengden – kanskje endre litt på Ulvensplitten – og ikke minst sette opp nye skilt. Som tidligere spedbarn er jeg særlig glad i eksemplet med treklossene i ulike former: Sylinder, stjerne firkant og halvmåne, og en boks med tilsvarende hull. Nervebanene har en høy plastisitet når man er nybegynnermenneske. Etterhvert som man vokser opp reduseres plastisiteten, og det kreves andre triggere for å restrukturere nervebanene. Den firkantede klossen vil kanskje aldri passe i det stjerneformede hullet, fordi det stjerneformede hullet er ikke lenger elastisk når boksen blir voksen.
Gjennom praktisk trening, som er den tredje læringsstrategien vi trekker frem i dette tilfellet, gjentar man en handling eller prosess så mange ganger at nettverket i hjernen begynner å tilpasse seg. Handlingen man utfører assosieres med handlingen selv, og hjernen automatiserer handlingen. Det betyr ikke at handlingens begrunnelse og faglige teori blir en del av den endelige kunnskapen, men det betyr at handlingen blir en naturlig del av en atferd.
En viktig påminnelse når det gjelder slike oppramsinger som vi har gjort nå, er at ulike læringsstrategier utelukker ikke hverandre. Det fullt mulig å lese om tannhjul mens man sitter i en maskinsal på en fabrikk, og det går helt fint an å studere vinens aldringsprosess gjennom praktisk prøvesmaking. Disse læringsstrategiene er ikke gjensidig utelukkende. Derimot har de ulike styrker og svakheter.
Et ord som vi vet mye om, men ikke nok om, er kompetansebevaring. Hva gjør vi at vi tar vare på kompetanse? Ferdigheter er en del av kompetanse, men også andre perspektiver bidrar til å gjøre ferdighet til kompetanse: Kunnskap, holdninger, erfaringer, verdier og mange andre forhold utgjør – sammen med ferdigheter – innholdet i kompetansebegrepet. Men, det finnes enda et ord, som vi praktiserer hver dag, men som vi alt for sjelden nevner høyt: Glemsel.
Hvor lang tid det tar før en ferdighet avtar, avhenger av flere faktorer. Hvordan ferdigheten oppsto, hvor hyppig ferdigheten praktiseres, kompleksiteten og et par forhold til. Særlig gjelder det ferdigheter som krever presis timing, koordinering eller konsentrasjon, som noen former for dataspill, idrett etc. Dessuten er det individuelle forskjeller: Noen hjerner er bedre til å opprettholde individuelle forskjeller, selv om ferdighetene ikke brukes jevnlig.
Spørsmålet om oppvask, som startet denne dagen, stikker dypere enn som så.
Kunnskap kan nemlig også komme med en mørk kappe som skjuler dens natur. Da er vi inne på det som nettkurslederen vår forundret seg over. Hvordan virker en fjernkontroll? Antakelig forstår vi hva den brukes til og hvordan man slår den på, basert på sammenhengen. Akkurat hvordan man aktiverer ulike funksjoner kan det hende man må slå opp i manualen for å forstå. Basert på sammenhengen oppvaskkosten opptrer forstår jeg hvordan den skal brukes. Betyr det at jeg kan vaske opp basert på tidligere kompetanse, eller betyr det at jeg er god til å lære fryktelig fort basert på sammenhengene gjenstander opptrer i?
Det kan være at vi har fått en overfladisk ferdighet. Den mørke kappen er at vi tror vi har oppnådd en dyp læring, en internalisering av kunnskapen, men så er ferdigheten bare overfladisk. Det er ofte en kritikk mot kompetansegivende kurs der gjennomført kurs er det samme som bestått kurs. Jeg har gjennomført et kurs i Varme arbeider, derfor har jeg en ferdighet om sveising som jeg kan praktisere. Det kan være sant, men det er ikke nødvendigvis sant. Den mørke kappen er hvis jeg tror jeg kan noe, uten å kunne det.
Det er flere veier til den mørke kappen. Vi kan overvurdere hvor fort vi lærer. Vi kan fokusere på resultatet og ikke prosessen, og dermed ikke forstå hva som skal til for at prosessen lykkes og at man når resultatet. Man kan undervurdere gapet mellom den ferdigheten vi har og den ferdigheten vi prøver å oppnå. Det kan føre til den mørke kappen. For å motvirke den illusoriske læringen kan man følge ulike strategier: Praktisk øvelse, diskusjoner, problemløsing, selvtester osv. Kanskje viktigst av alt er å utvikle en forståelse for ferdighetens kompleksitet.
Nå skulle vi selvfølgelig skrevet noe om hvordan hjernen lagrer ulik kompetanse på forskjellige deler; motorisk ferdighet, kognitive ferdigheter og emosjonelle ferdigheter utløser ulike prosesser i hjernen. Men, vår kjære nettkursleder er nødt til å få vasket opp. Før vi konkluderer trekker vi frem en viktig faktor for vurdering av læring: De fleste av oss er fornøyde hvis resultatet blir godt nok. Derfor tenker vi at hvor lenge læring varer avhenger av hvordan du har lært og hvordan du har praktisert læringen – men at oppvasken aldri blir gøy, uansett hvordan man vrir og vender på det.
