For en stund siden ble vi spurt om vi kunne observere en undervisning på et frivillig tilbud for ungdom. Det var rundt 200 ungdommer samlet i et lokale bygget for etterklang og lang akustikk. Formålet med undervisningen var et holdningsskapende arbeid med nysgjerrighet som motivasjonsfaktor.
En gjeng ungdommer er ikke bare en gjeng ungdommer. Det er en samling av mange gjenger. Jentegjenger, guttegjenger, gjengegjenger, A-klassen, alle som liker Lukas, alle som spiller fotball med Nora, de som liker å sitte alene og de som får energi av å bruke energi.
Alle ungdommene var der frivillig, og det var ingen tvil om at de som ledet samlingen synes det var stas med så mange ungdommer der. Det var bare at de var … ungdommer.
I løpet av de to timene vi var der opplevde vi at ungdommer i sin beste alder virkelig klarer å lage mye lyd. Faktisk så mye lyd at kurslederne flere ganger måtte ta pause før tida, ifølge det oppsatte programmet. Om det var fordi det var så mye lyd i ørene deres at det ble fullt, eller om det var fordi de tenkte at det var kjekt for ungdommene å få ut litt damp, vet jeg ikke.
Men de må ha tenkt et eller annet – siden de inviterte oss til å være med som observatører.
Det å få lov til å være med og observere undervisning er et stort privilegium. Det å få se hvordan læreren, instruktøren eller kurslederen jobber, gir alltid inspirasjon. For det handler ikke om å vurdere hvordan vedkommende bruker armene sine, kroppsspråket eller toneleiet og det handler ikke om å analysere hvilken læringsstrategi vedkommende bruker, men det handler om å få lov til å la seg inspirere.
– Du, jeg likte veldig godt det du gjorde. Det ga meg inspirasjon til å tenke nytt om hvordan jeg underviser. Vil du høre hva jeg fikk lyst til å prøve?
På den måten tar vi med oss vår erfaring, og den eller de vi observerer tar med sin erfaring, og til sammen får vi nye tanker om hvordan undervisning kan foregå. Da spiller det ingen rolle hva vi har observert, men det spiller en rolle hva vedkommende selv opplever om egen praksis.
Da ungdommene – etter å ha fått både pizzasnurrer og saft – omsider var ferdig med dagen, og hadde gått, var kurslederne så slitne at de ikke hadde spesielt mye energi til overs for å prate med oss. På en måte litt synd, fordi inspirasjon veldig ofte er ferskvare, men det meste løser seg med restemat. Særlig restepizzasnurrer!
De to som ledet kurset beklaget seg over at ungdommene var så bråkete. Og det har de igrunn rett i, for ingen kan ta fra dem sin opplevelse av situasjonen. Det er bare det at … at vi så det på en annen måte.
Bråk tenker vi i mange situasjoner egentlig er de voksnes ord for det barn og ungdom gjør når de er engasjerte, når de viser nysgjerrighet, når de praktiserer sosial læring og ikke minst: Bråk er et håndfast (ørefast?) bevis på at de har tatt intiativ! Alt som er et resultat av intiativ må vi holde fast på! Særlig ved undervisning som dette, som handler om holdninger og nysgjerrighet. Da er initiativ avgjørende!
– Jeg beklager at det var så mye støy. Jeg ble sliten selv av alt det bråket.
– Bråk? Jeg hørte ikke noe bråk?
– Hm? Jo, det var jo spesielt den guttegjengen der, og de som satt der, som pratet i munn hele tiden.
– Jo, ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg er enig i at de var ganske høylytte, ja. Men… selv om jeg hørte bråk, så så jeg noe helt annet.
– Hva?
– Jeg så initiativ. Og hvis målet ditt er at ungdommen skal bevege seg, så er det kjempebra at de viser initiativ. Da slipper du nemlig å starte med initiativet. Du kan gå rett på kakepynten!
Som pedagog tenker jeg at det er ganske mange likheter mellom hundetrening og mennesketrening. Det handler om indre og ytre motivasjon, belønning, ønsket om å være til nytte, og mye, mye mer. Det er bare en ting som er feil: Man må aldri si til mennesker at du bruker hundetreningsstrategier. Da blir det dårlig stemning.
Så kan man sikkert si at det er respektløst å tenke på mennesker som hunder. Men at vi har noen likheter, det er et kompliment både til menneske og dyr. For det er ganske artig å jobbe med mennesker via de delene av hjernen som vi deler med hunder, katter og andre dyr.
Ungdommer er ikke dyr, men de kan oppføre seg sånn som vi forventer at dyr gjør. Sammen med de to fortvilte kurslederne ble vi inspirert til å finne tre tiltak som kunne føre til positiv endring for undervisningen:
Mye av initiativet til ungdommene kom til uttrykk gjennom at de klappet og hoiet i tide og utide. Så fort den ene kurslederen hadde fullført et avsnitt, så kom det rungene trampeklapp fra salen. Sikkert godt ment, men veldig forstyrrende.
Hunder kan gjøre veldig mye på kommando. De smarteste, de som for eksempel hjelper blinde i hverdagen, går på do på kommando. Da lærer bikkja kommando-ordet for å gå på do, og så bruker hundeføreren kommandoen når bikkja får lov til å gå på do. Når hunden ikke får kommandoen, så går hunden ikke på do. Dermed har du lært bikkja å ikke gå på do.
Ungdommene lærte tegnet for når de skal klappe, og de lærte tegnet for når de skal klappe forsiktig, tegnet for når de skal klappe og trampe samtidig, og tegnet for når de skal klappe, trampe og hoie samtidig. Og selvfølgelig slutt-tegnet.
Det var ikke snakk om et kjempetydelig muntlig tegn, men et lite, diskret tegn. Det tok sikkert 15 minutter å lære inn.
Atferdsendring: Ungdommen ble kjempenysgjerrige på når tegnet kom! Ikke nok med det, men de ble veldig oppmerksomme når de måtte følge med på kurslederen som skulle gi tegnene. Det var ikke alltid de greide å holde seg, men det var en markant forskjell. Så var det bare å bruke riktig tegn, og bruke de sjelden nok, slik at det ble som en liten belønning. Akkurat som kommandoer til hund …
Den andre tingen som vi fant frem til, var at ungdommen var veldig glade i å synge fellessangene, men de havnet alltid litt etter. Det er viktig, særlig for gutta, å lov å høre stemmen sin. Da kan den ikke låte samtidig som alle de andre sin stemme. Derfor roper de ut i sangen rett etter de andre.
Litt som julesangen Nå går vi rundt om en enebærbusk BUSK, enebærbusk BUSK, enebærbusk BUSK!
Flott! Da hadde vi funnet frem til tiltak nummer to: Vi lager rett og slett en ny sang på melodien til julesangen. Da kan de buske alt de orker!
Bør ikke ungdom lære seg å være stille når de skal være det, være respektfulle når de skal være det og være rolige når de skal være det?
Joda. Men hvorfor skal vi absolutt lære de når de ikke kan gjøre noe, før vi har lært de når de kan gjøre noe?
Da har vi altså to tiltak: Vi blir enige om hvilke tegn de skal se etter på at de skal få klappe, og så unngår vi å bruke det tegnet for mye. Dessuten gir vi de mulighet til å delta på sine premisser, ved å droppe en treg fellessang til fordel for en sang som fremhevet ungdommens sanguvaner.
Hva oppnådde vi med det? Antakelig fikk kurslederne rom til å lede undervisningen. Helt sikkert er det at de fikk nye perspektiver på rollen som kursleder. At med små tiltak kan man endre dynamikken i et rom. Og at det gjennom sparring med andre er enklere å finne disse små tiltakene.
Den største oppnåelsen vi fikk, var nok at kurslederne sluttet å tenke på bråk som noe negativt. Det er akkurat som konflikt – konflikter trenger heller ikke være negativt. De er et tegn på noe, noe som jeg som leder, lærer eller instruktør kan ta tak i. Fantastisk!
Det leder oss frem til det tredje tiltaket: Samtale. Ikke om hva vi føler, men om hva vi observerer. Kurslederne – de er heldige som er to – må prate sammen om det de ser og de inntrykkene de får. Jeg ser at ungdommene er urolige. Jeg hører at de snakker sammen.
Gjør vi egentlig det? Er de urolige, eller er det et inntrykk? Det vi faktisk ser, er at de beveger seg på stolen. Jaha, da er det kanskje bevegelse som er deres språk. Da må vi gi de oppgaver knyttet til bevegelse. Å lære seg å se, er krevende, for vi hopper alt for fort til konklusjoner.
Jeg hører at de snakker sammen. Jaha, hører vi faktisk det? Eller er det noe annet vi hører?
Da vi forlot hverandre den ettermiddagen, var vi enige: Det er mye tyngre å flytte en hest som har lagt seg ned. Ungdommer som sitter stille flytter seg ikke før de må. Hester som står på beina, er nysgjerrige, titter rundt og vrinsker om oppmerksomheten er det mye lettere å få med på tur. Den turen vil vi gjerne gi lærere og instruktører muligheten til å lede. Da er det kjekt å slippe å starte med å lære elevene eller studentene å ta initiativ.
